Best, but worst

  • Skrevet 12.02.2014
  • Klokken 04:40

Å være på utvekslig er en berg-og-dal bane av følelser og inntrykk. Det er det beste og værste året av livet ditt. Du er i et nytt land, i en ny kultur, helt alene. Familien og venner er kanskje på andre siden av jorda, eller i nabolandet, du er uansett på egenhånd. Du flytter inn med noen du ikke kjenner overhode, du begynner på ny skole hvor du ikke kjenner en sjel, muligheten for at du ikke kan språket utrolig godt er stor. In the end er det verd det, verd alle tårene, iallefall for meg. Den håpløse følelsen av å ikke han noen som kjenner deg ut og inn, som elsker deg uansett hva du gjør. Dette året er uten tvil den beste avgjørelsen jeg noen sinne har tatt, men det er også den værste. Så langt har dette året vært en fast forward film av tårer, smil, minner, latter, følelsen av håpløshet, savn og kjærlighet. Jeg vet hvem som fremdeles kommer til å være der for meg når jeg kommer hjem, som støtter meg uansett hvilke valg jeg tar. Jeg vet hvem som setter sine egene følelser til side for å se at jeg lever drømmen min, selv om jeg er omtrent 24-30 timer reisetid unna dem. Jeg vet hvem som elsker meg, uansett hva jeg finner på å gjøre. Og jeg kunne ikke vært mer takknemlig for de personene som alltid vil være der, uansett hva.

Vertsfamilien, om du er like heldig som meg, kommer til å bli som en andre familie. Og da mener jeg at alt som tilhører i en familie kommer. Krangling, tårer, og unedelig med kjærlighet. Min vertsfamilie behandler meg som jeg skulle vært deres eget barn, og jeg kunne ikke vært mer takknemlig for dem. Du får se et perspektiv av deg selv som du kanskje ikke viste du hadde. Du blir satt i situasjoner hvor du må finne ut hva du skal gjøre uten hjelpen fra mamma eller pappa.

Å kommunisere med de som sitter hjemme kan være utfordrende til tider. Jeg har en 7 timers tidforskjell, så de helgene og eventuelle fridager er de mulighetene jeg har til å snakke med de som står nærmest til hjertet mitt. Og jeg griper hver sjangse jeg får til å snakke med dem. Det er vanskelig, ingen tvil om det. Det er ikke bare å plukke opp telefonen å ringe hjem. Jeg kan ikke bare sende en melding å forvente å få svar innen 10 minutter. Etter nesten 6 mnd i USA, kan jeg trygt si hvem som er mine ekte venner. Hvem som tar seg tid til å sette seg ned å snakke meg. Hvem som tar seg tid til å droppe hva enn de holder på med fordi de vil snakke med meg. Hvem som støtter meg.

Støtten fra de hjemme er det viktigste du har gjennom et år borte. Du må ta valg for det du tror er best for deg selv, så stole på at det er det rette valget, uten å få noe mening fra de du bryr deg mest om.

En ting jeg kan si, er at jeg ikke angrer ett sekund på valget jeg tok. Dette har vært det beste året av mitt liv så langt. Jeg unner alle som skal på utveksling i fremtiden å få samme opplevelse som meg. Jeg unner alle denne livserfaringen. En erfaring som er gull verd. Du vokser så utrolig mye på 10 mnd. Du blir mer selvstendig. Du lærer deg å takle vanskelige situasjoner. Du lærer deg å kommunisere med mennesker fra andre kulturer. Du lærer om en ny kultur som du kanskje tror du kjenner fra TV, men som er så mye mer enn det som vises på TV skjermen. Du er kanskje like heldig som meg, og finner ut hvem du egentlig er, og hva du virkelig brenner for.

USA har vært drømmen min i mange år, og jeg kan trygt si at Texas overgår drømmen.

Tusen takk til EF Foundation for Foreign Study, og til famlilen og vennene mine for å gjøre drømmen min virkelig.



Om du har noen spørsmål om utvekslig, bare spør!

- Marthe


kommentarer: 0




Legg igjen en kommentar

MARTHE BLIX

Welcome to this crazy little world of mine
hits